Ordførerens tale under nyttårsmottakelsen

Kjære alle sammen!

Velkommen til en forsinket nyttårsmottakelse.
Velkommen til feiringen av en sprek, moderne, traust, skapende, men ikke minst inkluderende 100-åring. Velkommen til en dag der vi skal dele ut heder og priser. Ja, velkommen også til det som vi normalt ikke feirer så ofte her i Randaberg, Samenes nasjonaldag.

I går avsluttet vi Vinterugå i Randaberg, en uke som var starten på feiringen av Randaberg sitt 100-årsjubileum. En uke som på mange måter kan symbolisere varemerket til Randaberg gjennom 100 år, nemlig frivillig arbeid, dugnad, stå på vilje og skaperkraft.

Gjennom den siste uken, med utrolig mye vær, har folk i alle aldre deltatt og bidratt, både på isen, på torget, i fakkeltoget, på frokoster, på konserter for store og små, med dypdykk i historien om Randaberg. Ja, på et mangfold av arrangementer i denne vinteruken.

Selv om Randaberg kommune ikke er 100 år før 1. juli, så er det i disse dager ganske nøyaktig 100 år siden Andreas Harestad og Olaus Vistnes reiste til Oslo, for å forhøre seg om mulighetene for at Randaberg kunne bli egen kommune.

Jeg tror det var to ganske spente, men også slitne karer som møtte opp hos Justisdepartementet, for å drøfte og foreslå at Randaberg skulle løsrive seg fra daværende Hetland kommune – for å bli egen kommune. Å reise til Oslo på denne tiden var en lang reise, og hadde ikke den komforten vi er vant til i dag. Men, uansett, se for dere to høflige, velkledde herremenn på vei inn til justisdepartementet. To som er ganske nervøse, men likevel sterk i troen på at det er best for folk i Randaberg, og for landet, at Randaberg blir egen kommune.

Andreas og Olaus må ha argumentert godt for seg, for den 10. mars, bare få måneder etter møtet med departementet, vedtok Kongen i statsråd at Randaberg skulle bli egen kommune fra 1. juli 1922. Da som nå brukes mange av de samme argumentene.

I 1922 var det viktig for innbyggerne i Randaberg å sikre identiteten vår, sikre de fantastiske arealene vi har her i bygda til matproduksjon – ikke ulikt argumentene som brukes den dag i dag.

De visste at Randaberg hadde et helt unikt landskap og klima for landbruk, for å sikre trygg mat til befolkningen, langt utover Randaberg sine grenser. De visste at vi har helt unike muligheter for å bygge et felleskap her i Randaberg som egen kommune – noe vi har bevist gjennom de siste 100 årene.

- Det e' godt å sette beinå under eget bord
Historien forteller oss at gjennom denne prosessen var det «applaus» i alle ledd, i Hetland herredstyre, i departementet og hos Kongen i statsråd, for løsningen at Randaberg skulle bli egen kommune. Det sies at et av ordene til Randaberg sin første ordfører, Andreas Harestad - i sitt første herredstyremøte i juli 1922 – var: «Det e' godt å sette beinå under eget bord».

Gjennom de neste ti årene startet utviklingen av Randaberg som egen kommune.

Den første tiden handlet nok mye om nøysomhet. Randaberg skulle drives billig. Likevel utviklet kommunen seg slag i slag. Jord ble dyrket, nye bygninger kom på plass. Det var et bondesamfunn, der det ble bygget stein på stein.

I de harde 30-årene var det sparetiltak og nøysomhet som sto i fokus. Lønn til prest, lærer og sykepleiere var det lite av. Da tok Helselaget, Bondekvinnelaget og Husmorlaget ansvar, samlet inn penger, og dro samfunnet videre gjennom frivillig arbeid, dugnad og omsorg. Disse organisasjonene påtok seg nok mang en oppgave, som vi i dag tar for gitt at kommunen håndterer.

I april 1940 kom krigen til Randaberg.

Rundt 700 tyske soldater bodde i Randaberg på det meste i krigsårene. Selv var vi rett over 2 000 innbyggere på denne tiden.

Krigen gikk på mange måter stort sett rolig for seg her i bygda, selv om det var stor militær aktivitet på Randabergfjellet, langs kysten på Tungenes, på Bø, og ikke minst ved Einersvaren. Det sies at okkupantene stort sett var høflige. Det var mange unge soldater som tjenestegjorde her, og som likte krigen like lite som oss nordmenn.
Jeg har lyst å trekke frem litt fra Ruth Bø sine minner og historie fra krigen i Randaberg, som står så fint omtalt i Landsbymagasinet. Ruth Bø kom til Randaberg som 14-åring, og er født i 1922.

«Ruth minnes at krigen gikk stille for seg på Randaberg. – De (tyskerne) seie Ruth, bodde i bunkersene på Vestre Bø, Einersvaren, og vi merka ikke mye til dem. I huset vårt, som vi delte med mine svigerforeldre, var det tre stuer. Vi hadde hver vår, og jeg minnes at tyskerne kom og tok vår stue. Vi måtte flytte opp på loftet. Den gang var jeg gravid med vår førstefødte, John. Jeg husker jeg spurte de tyske soldatene om vi kunne få stua vår tilbake, og det fikk jeg. De kommenterte – Jeg så den fruen trengte stua, jeg var jo høygravid. Jeg husker svigerfar var stolt over at jeg hadde våget å spørre. Ruth smiler, og kommenterer nøkternt – jeg steg i gradene hos svigerfar da».

Jeg tror vi kan finne mange slike historier fra Randaberg, der tyskerne tok plass i en del av huset. Men ellers fikk folk og fe leve livene sine så normalt som mulig, i denne spesielle tiden for land og folk.

Etter krigen kom Isak Rygg tilbake til Randaberg. Isak kom da fra den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, der han satt som krigsfange fra august/september 1943 til krigens slutt. Isak ble tatt til fange for å drive aktivt motstandsarbeid mot tyskerne.

Etter hvert ble Isak med i kommunestyret. Han, sammen med mange andre, var på mange måter motorene for utvikling av Vardheimområdet, og starten på en offentlig eldreomsorg i Randaberg. I bakkene bak dagens Vardheim ble de første aldersboligene og pensjonat bygd i Randaberg. Med penger fra Helselaget, som både stod for drift og organisering de første årene.

På 50- og 60-tallet fikk vi det travelt her i bygda.

På rundt 20 år vokse innbyggertallet med 150 prosent. Nå trengte vi boliger, skoler, kommunehus, sykehjem og idrettsbaner.

Tidlig på 50-tallet ble det bygd kommunehus, e-verk, Harestad sentralskole - som var navnet på den tiden – og idretten bygde fotballbanen nede i Gjertrudmyr. Det var sågar foreldreavstemning i 1966, for å vurdere om vi skulle bygge ungdomsskole og utvide skolen med 8. og 9. klasse, til erstatning for realskolen og 7. trinnet på Bersageltun. Historien kjenner dere. Ungdomsskolen ble bygd, og innviet på dagen 10 år etter at Harestad sentraskole ble innviet.

På 70-tallet gikk det i ett. Boligfeltene på Grødem, Viste Hageby og Goadalen vokste i en utrolig fart. Nye skoler ble bygd både på Goa og Grødem, men på Grødem ble byggetiden vel lang. Innbyggertallet vokste, og antall elever vokste i takt, så skolen ble utvidet og utvidet i nesten 15 år før skolen sto helt ferdig. På dette tiåret vokste vi ytterliggere med 2 000 innbyggere i Randaberg.

Fra midten av 70-tallet til midten av 80-tallet utviklet det som har vært kjernen i bygda seg ytterligere. Idretten, menighetslivet fikk sine nye bygg. Forsamlingshuset ble bygd, sammen med idrettshall og svømmehall. Jeg spurte tidligere ordfører, Hans Edvard Bø, en gang; hvordan fikk dere råd til alt som ble bygd på denne tiden? Han svarte: «Vi hadde kontroll på økonomien, men skatteinntektene økte så mye at vi nesten kunne bygge alt uten å ta opp lån».

For dette var en tid i vekst, en tid der lønninger gikk opp og flere kom i arbeid. Oljealderen hadde kommet godt i gang, og næringsområder og arbeidsplasser vokste frem flere steder.

Etter dette kjenner mange mye av historien, historien til en kommune som har vokst fra et par tusen innbyggere til nå nesten 11 500 innbyggere. Alle sammen har vi gjennom 100 år utviklet kommunen vår, felleskapet, kulturen og identiteten vår. Gjennom disse årene har vi alle sammen bidratt til å utvikle denne nå ganske så moderne landsbyen med:

• Et flott sentrum
• Flotte skoler
• Flotte idrettshaller
• Næringsområder
• Kulturscene
• Kirker
• Forsamlingshus

Alt dette har vi greid uten at vi har bygget ned landbruksjorden, som var så viktig for Andreas og Olaus for 100 år siden, og som er så viktig for oss i dag.

Når vi nå går inn i det 100. året som selvstendig kommune, tror ikke jeg det er tilfeldig at dette samefaller med Frivillighetens år som feires i 2022 i hele landet.

Hva hadde Randaberg vært uten frivillighetene, menigheten, idretten, kulturen – ja, uten alle de som har bidratt med sin tid og sitt engasjement. Enten det gjelder vaffelsteking, loddsalg, trening av ungene våre, dirigenter i kor, bidratt i styrearbeid, i anleggskomiteer eller engasjert seg i folkestyret. Tenk alle de som har sydd, bakt og stelt i stand til basarer, møter og arrangementer!

Kulturen former oss som mennesker. Det mangfoldige og frivillige Randaberg har formet oss til det vi er i dag. Det er det som er Randaberg: vi som bor her, jobber og virker her.

På kommunestyret sist torsdag fikk jeg gleden av å dele ut ordførerens hederspris til tidligere fastlege og de siste årene kommuneoverlege, Ole Bernt Lenning. En ekstraordinær person, som har bidratt lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt i pandemien. Med sin kunnskap har han, sammen med universiteter, forskningsmiljøer i Kiel, Colorado og Japan, bidratt til kunnskap om covid-19 og hvorfor denne rammer så ulikt mellom ulike land og folk.

Ganske så treffende sa Ole Bernt Lenning, i sin tale han holdt etter å ha mottatt hedersprisen, om da han kom til Randaberg i 1978. Randaberg minte han om en gammel westernlandsby, med en bussgarasje hvor dørene stod og slo, og var en plass han tenkte ikke kunne være et blivende sted. Men så ble han kjent med folkene, alle de varme menneskene og stå på-viljen til innbyggerne i kommunen. Han hadde aldri en eneste dag trega på at han tok hele sin yrkeskarriere i landsbyen. Han trakk frem styrken i samhandlingen i denne kommunen, hvordan kommunen alltid har tiltrukket seg flinke folk, og hvordan vi på en effektiv måte løser utfordringer og problemer sammen.

- Vi har tatt grep
Kommunen og kommunestyret har gjennom de siste årene gjort flere store grep, grep for å legge til rette for framtiden, til å skape framtidens Randaberg. Vi har snudd skuten, fra å ha økt gjelden i mange år, til i dag å betale ned mer gjeld enn vi tar opp. Overskuddet for 2021 blir større enn det har vært på lenge.

Samtidig har vi lagt til rette for flere sykehjemsplasser og flere plasser i bofelleskap. Vi har økt fokuset på gode bomiljø og oppvekstforhold. Randaberg har potensialet til å bli den mest veldrevne kommunen i landet. Vi er ikke helt der enda, men vi tar skritt i riktig retning hver eneste dag.

Rogfast er påbegynt, og om rundt ti år er Randaberg snart den mest sentrale plassen i hele Rogaland. Dette gir muligheter. Muligheter vi skal ta vare på og utvikle. Vi skal sikre og legge til rette for flere arbeidsplasser og gode boliger i Randaberg. Vi skal videreutvikle sentrum og handelen. Samtidig skal vi ta vare på historien, og det som var viktig for Andreas og Olaus da Randaberg ble egen kommune for 100 år siden.

Som kjent er visjonen til Randaberg «Sammen skaper vi den grønne landsbyen».

Mitt ønske er at vi bærer denne visjonen med stolthet inn i de neste 100 årene.
La oss utvikle landsbyen sammen. Folkestyret skapes gjennom engasjement og deltakelse. Gjennom debatt og meningsutveksling utfordres løsninger og samfunnet.

La oss i tiden framover ta med oss det beste fra de siste 100 årene, når vi sammen former de neste 100. Da kan Randaberg fort bli den beste kommunen å vokse opp i, drive næring i, og utvikle kultur og idrett i. Fordi vi har gjort dette sammen.

Kjære alle sammen, med disse ordene skulle jeg nesten til å si godt nytt år, men jeg skal heller avslutte med å si: Bli med, bli med på festen det neste året, bli med på å forme framtiden, delta.

Randaberg, 6. februar 2022

Jarle Bø, ordfører