Talene på nasjonaldagen

Vi starter med ordfører Jarle Bø sin tale:

Kjære alle sammen, gratulerer med dagen!

I år som i fjor og mange år før det feirer vi 17. mai, vår grunnlovsdag. Det er noe flott med tradisjoner. Det er høytidelig og føles på en måte trygt. I Randaberg har feiringen gjennom en årrekke blitt preget av sterke tradisjoner; tog gjennom sentrum, 17. mai-leker, konkurranser, hoppeslott, lange køer til pølseboden, med lett frustrerte foreldre som skal selge is, brus og halvstekte pølser - til ikke alltid like tålmodige kjøpere. Det holdes taler av store og små. Og når mannskoret samler oss, og vi alle synger "Ja, vi elsker", ja, da er det skikkelig 17. mai.

Det blir ikke sånn i år. Det er litt vemodig å stå her og holde en tale foran et kamera i en sal uten alle dere til stede. Det er en spesiell tid. Men, nettopp da er det så utrolig godt å kjenne på samholdet i Randaberg, måten vi støtter og hjelper hverandre på. Det er i tøffe tider vi trenger hverandre.

Det var fantastisk å kjøre bilkortesjen i dag, og se alle som hadde stilt opp langs ruta, alle flaggene, alle smilene, alle barna som veivet med flagget. 17. mai har alltid vært barnas dag. Jeg håper at dere alle er med og bidrar til at også denne dagen blir barnas dag. Lag 17. mai-leker i hagen, eller i gata, la barna få alt for mange is. Bidra til at også denne 17. mai kan minnes som en folkefest, men bare litt annerledes enn den vi er vant til.

Landet vårt har vært gjennom tøffe tider før, i år er det 75 år siden Norge igjen ble et fritt land. Den 8. mai i år var det 75 år siden 2. verdenskrig sluttet, og det er 75 år siden barn og voksne igjen kunne feire 17. mai etter fem tøffe år med krig, redsel, savn og usikkerhet på hvordan fremtiden skulle bli. I dag, mange år etter, kjenner vi igjen på en usikkerhet, på en frykt. Da som nå holder vi fast på håpet om at alt skal gå bra.

17. mai i 1945 var historisk, 17. mai 2020 blir historisk, men 17. mai har alltid endret seg litt. Mine første 17. mai-minner er fra når vi feiret 17. mai på Vistestranden, der det var sekkeløp, potetløp, konkurranse om hvem som på kortest tid klarte å klatre opp i speiderens flaggstang og feste et lite flagg. Fotballkamper i ulendt terreng på Vistestranden, med påfølgende grønske på far sin lyse dress - til mors store fortvilelse. Heldigvis er knallpistolenes tid forbi. Øresus og redusert hørsel er også minner fra disse årene. Men en ting er sikkert, det var alltid fint vær på Viste på 17. mai. Sånn husker i alle fall jeg det..

Det er alltid en anledning til å takke. I dag vil jeg rette en spesiell takk til russen, som på strak arm ga slipp på russetiden sin - en tid de ikke vil få igjen. Jeg vil også rette en stor takk til 17. mai-komiteen, som på imponerende vis har snudd seg rundt og laget en annerledes 17. mai her i Randaberg. Så gjenstår det for meg å ønske dere en fortsatt fin dag og feiring. Jeg gleder meg enormt til å treffe dere igjen på 17. mai i Randaberg Arena i 2021, hvor vi kan ta hverandre i hånda og gi hverandre en god klem.

Gratulerer med dagen!

Jarle Bø, ordfører i Randaberg kommune

Vi fortsetter med talen til 9. klasseelevene Emma Enggård Kirial og Emily Elena Sørensen fra Goa skole:

Kjære Randaberg og alle andre som høyre på!

Me vil berre starta med å gratulera med dagen og ønska alle ein god 17. mai, sjølv om den blei litt annerledes i år. Mange av dikka hadde nok ikkje høyrt oss hvis den var blitt holdt som vanlig, men det er vi berre glad for.
Tidligere år har denne dagen hjulpet oss te å samle oss. Og selv under disse omstendighetene skal ingenting hindre oss i det.

Denna dagen er viktig for oss alle på vegne av Norge 206 år siden vi fikk våres egen grunnlov og ble et selvstendig land. Det er en dag verdt å feire og er nok dagen hvor man kan se flest norske flagg ut vinduet. Og selv om vi ikke kan gjøre alt som vanlig, kan vi fremdeles holde på de små tradisjonene, henge ut flagg, synge sanger, få god mat og spise masse is.

Og denne dagen er ikkje bare viktig for Norge, men selve randaberg. Me har et fellesskap som ingen omstendigheter kan bryta. Mottoet vårt er jo "sammen skaper vi den grønne landsbyen" og me skape ikkje bare den grønne landsbyen men en bygd der me e sammen og støtte kverandre i gode og dårligere tider. Når me er tvunget te å holde avstand finne me løsninger på å samlas likevel, selv om det ikkje er face to face. Vi har nemlig ikke bare sittet inne, men tatt initiativ så vi kan møtes igjen. Vi har holdt samlinger, møter og arrangementer for å fastholde dette felles bånd vi har her på randaberg. For eksempel drive in kino og de digitale møtene. Og oppmøtet har vært stort. Alle fra unge til eldre har dukket opp og deltatt.

Denne tiden kor me har vært hjemma har bare vist oss ka me alltid har vist at me e sammen, sjøl med alle våre forskjeller,opplevelser, hobbyer, aldrer og mål for fremtiden. Me vise igjen og igjen at sjøl i vanskelige situasjoner e det håp. Sjøl de som meinte me var i en hunger nød fant ut at det var bedre å samarbeide.

Mens me er stolte av Randaberg kan me også væra stolte av Norge. Norge som heilhet har kjempet i mange år for å bli det selvstendige landet vi har i dag. Og vi fortsette å kjempe for dette landet som er våres hjem. Denne våren som har satt livene våre på vent har me alle kjempet sammen, alt fra regjeringen, til helsepersonell, til foreldre, barn og unge, lærere og de små lokale bedriftene og me takke alle for deiras innsats, de har alle spilt en rolle på kordan samfunnet vårt har utvikla seg.

Men de vi må takke ekstra godt er de unge. Helseministeren Bent Høie hadde mange gode poenger da han takket de unge. Han dro fram det at det er vi som ofrer ungdommen vår for at samfunnet kan fortsette. Vi har holdt oss vekke fra idrettene våre, hat undervisning over nett og det som kanskje har vært vanskeligst for flest å holde seg vekk fra hverandre.

Alle de tingene me har ofret skulle ha vært en del av ungdommen vår. Ungdommen har tatt på seg ansvaret, for å være en del av samfunnet og hjelpe andre, og det takke me de for. Me kan ikkje gå tilbake i tid, men me må leva videre og fortsetta å takka ungdommen, ikkje bare på grunn av de siste to månedene, men for alt de gir til vanlig.
Og no kan me jo sjå at kverdagen begynner å forme seg til det normale igjen, men denne våren har satt sitt preg i våres historie. Me veit no at ingenting kan stoppa oss fra å holde sammen, me fant jo ein løsning på 17 mai, skulen barnehagen og tiltakene i de lokale butikkene. Vi ser at vi sammen gjør hverandre trygge og at ingen er aleina.

Og me må ikkje glemma at dette er en dag for glede og moro, og me må alle fortsette å ha det gøy. Når me tenke tilbake på denne dagen ska me ikkje huska at me var isolerte men sammen, og selvfølgelig må me huske den fantastiske talen de to jentene fra 9.klasse holdt på varen, men det er ikkje det viktigste. Det viktigste å huske e samholdet me har her på Randaberg.

Så til sist vil me bare ønska alle sammen en god 17. mai og ha en god dag videre.

Emma Enggård Kirial og Emily Elena Sørensen, elever ved Goa skole

Vi avslutter med prost Tomas Mjelde Røsbak sin tale:

Kjære alle sammen! Gratulerer med dagen!

Selv om jeg savner veldig å gå i tog, så var det praktisk for meg i dag at jeg slapp å gå. For det hadde vært litt tungt å gå hele toget å drassa på dette... (viser frem et anker).
Jeg har nemlig tatt med meg et anker. Et anker det holder jo båten på plass. Båten har ennå mulighet til å bevege seg en del. Men ankeret sørger rett og slett for at båten ikke driver for langt avgårde, i forhold te der en har bestemt at en vil være.

I de to veldig spesielle månedene vi har bak oss så har jeg vært takknemlig for å at jeg bor i et land som har et tydelig ankerfeste. Som har har noen verdier i bånn som forankrer og forplikter, når sjøen blir urolig. I en krise så er det helt naturlig at det slår inn et overlevelsesinstinkt, som handler om å sikre egne interesser og ta vare på seg selv. Men i Norge har vi også valgt å ta vare på hverandre. Å være sammen om det. Vi har valgt det nå de siste månedene. Men vi valgte det egentlig for lenge siden. De valgte det i 1814 og vi fortsetter, gjennom frie valg og demokrati å stå i det sammen.

Jeg oppleve, på mange måter, at vi har ankeret godt festet som nasjon. I verdier som frihet, likeverd, rettferdighet og ytringsfrihet. Og vi driver ikke for langt avgårde selv i urolig sjø.
Akkurat som vi har ankeret festet som nasjon så har vi også andre ankerfester i livene våre. Som hjelper oss å definere hvem vi er. Det kan være venner og familie. Eller tilhørighet til et sted som Randaberg eller som del av en annen større sammenheng.

For meg så er også troen et sånt ankerfeste. I hebreerbrevet i Bibelen så beskrives tro som å søke tilflukt ved å gripa det håpet som ligger foran oss. Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen, står det. Vi har stor frihet til å være oss selv som Guds barn. Te å selv velge de veiene vi skal gå. Men ankeret holder på den måten at når det blir urolig sjø i livet, eller vi ikke helt forstår hvor vi er eller hvorfor vi havnet akkurat her. Da har vi et sted å søke tilflukt. Da kan du stole på at Guds kjærlighet til deg, vist gjennom Jesus, holder for deg. Vi kan stole på at livene våre er forankret i noe større. At vi ikke er overlatt til oss selv og eller at alt er avhengig av hva vi får til eller ikke får til. Vi har en trygg forankring i Guds kjærlighet for oss.

Det har vært urolig sjø i det siste. Jeg, og sikkert ungene mine også, kommer til å snakke om den gangen skolene var stengt, når jobber ble usikre, når vi ikke kunne reise dit vi ville, og når vi ikke kunne være nær hverandre. Men midt oppi alt så er jeg takknemlig for ankerfestene i livet mitt og i nasjonen vår. For friheten og samholdet.
Så håper jeg vi alle skal få kjenne i dag på tryggheten og gleden i å være forankret i noe større. Og på håpet som vår forankring gir oss om at alt blir bra! Gud velsigne dere alle og igjen gratulerer med dagen!

Tomas Mjelde Røsbak, prost i Tungenes prosti